Det er som regel alltid fullt rundt middagsbordet til Gudny Ilbråten.

Helt siden 1984 har barn, med traumer og utfordringer av ulik sort, funnet seg til rette hos Gudny og mannen i huset på Eidsvoll Verk. Nylig pensjonerte 67-åringen seg fra jobben som teamleder for familiehjem og hjelpetiltak. Tidligere var hun også med å starte en institusjon for mindreårige asylsøkere gjennom Humana som nå er en privat barneverninstitusjon for ungdom på Jessheim, og kunne med god samvittighet fratrådt sine plikter og inntatt pensjonisttilværelsen.

Men da det ble spørsmål om Gudny kunne bli fostermor for en gutt som trengte et nytt familiehjem, var det som alltid ikke nei i hennes munn.

– Vi hadde egentlig satt strek

– Mannen min og jeg har hatt en pause på to år nå. Vi hadde egentlig satt strek, for vi tenkte at vi var godt voksne nå. Så dukket altså denne gutten opp, forteller hun.

Da kom det fra Gudnys adopterte datter: «Han skal få være hos oss. Du har jo hatt så mange fosterbarn tidligere, hvorfor skulle du ikke ta vare på han også?».

Og slik ble det. Gutten bor nå hos Gudny og mannen, og snart blir de enda flere.

– Har alltid tatt meg av barn

– Noen helger har vi hatt besøk av guttens søster, som har bodd ett år i et annet fosterhjem. Men nå skal de gjenforenes. Vi har bestemt oss for å ta inn søsteren også, forteller Gudny.

– De har vokst opp sammen og er veldig glade i hverandre, så nå blir det fint at de får være sammen igjen, sier fostermora som kan skilte med mange års jobberfaring i bransjen, samtidig som hun er utdannet vernepleier med kompetanse innen spesialpedagogikk og har en videreutdanning innen barnevern.

67-åringen har også solid erfaring med veiledning av fosterhjem og familiehjem.

– Hvorfor ønsket du å jobbe med barn som har det vanskelig?

– Jeg har alltid vært den som har tatt meg av barn. Siden 80-tallet har nok mannen min og jeg har et tjuetalls fosterbarn, inkludert barn med funksjonshemning, forteller Gudny.

Det første barnet de hadde var en jente på ni år med spesielle behov, som bodde hos Gudny og mannen helt til hun var 23 år gammel. Kort tid etter at de ble fosterhjem for jenta, adopterte de henholdsvis ei jente på seks måneder fra Colombia, og en gutt på 17 måneder som var plassert i beredskapshjem.

– Vi har en forståelse for hvorfor de har det vanskelig

– Hvorfor tror du barna trives så godt hos dere?

– Jeg håper det er fordi vi er rause og at vi har en forståelse for hvorfor de har det vanskelig. Vi har opplevd barn med store traumer og med årene lært oss hvordan vi skal takle dette. Det er erfaring det handler om, mener hun.

– Man må forsøke å opparbeide en tillit for å få en viss relasjon. Samtidig må vi være tydelige på hvordan ting foregår her i huset. La barna få god informasjon om hvordan vi lever. Det er lurt å være ganske åpen om hvordan man selv er.

– Jeg kan ikke ta innover meg alt

– Hva er du stoltest av i løpet av disse årene?

– At vi har lyktes med så mange og fortsatt har en god relasjon til de aller fleste. Når enkelte fortsatt ringer meg midt på natta for å søke råd, så tar jeg det som et godt tegn, sier Gudny som er ærlig om at hun til tider må distansere seg følelsesmessig til noen av historiene de traumatiserte barna forteller.

– Jeg kan ikke ta innover meg alt. Da ville ikke jeg vært den beste personen til å følge dem på veien. En blir nødt til å sette noen grenser for seg sjøl. Men det hender at jeg tar ut ting i et lukket rom, erkjenner hun.

– Fortjener heder

– Gudny har jobbet i barnas tjeneste i et helt liv, og det fortjener hun å hedres for, mener Rita Ødegården, leder i divisjonen familiehjem og hjelpetiltak.

Rita beskriver Gudny som «ekstremt raus» og en som kan ringes når som helst.

Gudny selv er hakket mer beskjeden.

– Jeg gjør dette fordi jeg er veldig opptatt av at barn skal ha det bra, og rettferdighet er ekstremt viktig for meg, forklarer hun.

– Noen av våre fosterbarn har bodd hos oss mens de har gått på videregående, og noen har bodd her i kortere perioder, for eksempel når de har trengt en mellomstasjon etter fullført opphold på institusjon.

– Vi har hatt plasseringer av barn med atferds- og rusutfordringer, så hjemmet vårt har kanskje lignet en miniinstitusjon av og til, mener Gudny.

«Hvordan orker du»

Mange sperrer øynene opp når Gudny forteller om alle barna hun har tatt seg av og fortsatt tar seg av.

– Hvordan orker du, sier mange.

– Er du ikke for gammel?

– Hva svarer du da?

– At dette er min livsstil. Når man er vant til å være så mange rundt bordet som vi er, så blir det ganske tomt når det plutselig ikke er noen der. Fosterbarna gir meg overskudd, og det er rett og slett hyggelig hjemme hos oss.

– Er du streng?

– Jeg har ganske tydelige grenser for hva som er greit og ikke. Vi har ytre rammer, men innenfor den firkanten legger jeg lista etter hvert enkelt barn. Vi har nulltoleranse for en del ting, men ellers så øker vi innetid og lommepengebehov etter alder og den tilliten de bygger opp.

– Jeg føler at fosterbarna holder meg ung. Selv om jeg nå er 67 er jeg nødt for å oppdatere meg på hva tenåringer er opptatt av, for man skal jo være med på alt som skjer i det daglige, sier Gudny og ler.

– Når det er sagt så er det enklere å ha tenåringsgutter enn tenåringsjenter.

Gudnys råd til framtidige fosterforeldre

  • Har man et ønske om å hjelpe utsatte barn, og kanskje har egne barn som har blitt voksne, så burde man absolutt gi det et forsøk.
  • Det er viktig å vite at det er mye jobb, og de fleste barna bærer med seg traumer som slipper ut en gang iblant. Da er det viktig å ha forståelse og vite hvorfor slike ting skjer.
  • Det er svært viktig å kunne ha et godt samarbeid med barnets biologiske familie. Barna kan ha hatt det ille hjemme, men mamma og pappa er uansett mamma og pappa. De vil alltid være glade i dem, og derfor er det viktig at vi forstår og tilrettelegger for kontakt mellom dem.