– Jeg gikk ut dit i åtte minus og la meg på bakken, klar for å dø.
Iren Vestly Sveistrup sitter i stolen med beina tett inntil brystet. Stemmen er rolig og kontrollert, men blikket er festet mot hagen. Hun husker nesten ingenting fra den skjebnesvangre februardagen.
– Fem dager etter våkner jeg på sykehuset, og må bli fortalt alt jeg har gjort og alt som har skjedd. Hvordan jeg ble funnet i hagen og fraktet rett til sykehus og lagt i respirator. Jeg må lese i pasientjournalen at kroppstemperaturen min var 33 grader, og at om det hadde gått to timer til så hadde jeg ikke vært her mer.
Etter oppvåkningen er Iren fortsatt suicidal. Det blir bestemt at hun skal få elektrokonvulsiv terapi, små elektrosjokk gjennom hjernen for å utløse kunstige epileptiske anfall.
Det er en behandling Ahus gir til alvorlig deprimerte pasienter med stor selvmordsfare.
Det er ikke hennes første gang.
Den sterke
For venner og kolleger fremstår Iren sterk og selvsikker. Det er hun som presterer på jobb, tar mastergrad på fritida og leverer på alle fronter i livet.
Når hun tar imot en ny klasse er foreldrene så glade for at hun er deres kontaktlærer. De har hørt hvor god hun er med sine elever.
Men på innsiden er Iren en person som tviler på seg selv. Som er sikker på at alt hun gjør er elendig. Som er overbevist om at alle rister på hodet bak hennes rygg.
– Bare det å sende en e-post på jobb gjør meg skrekkelig engstelig. Jeg tenker at jeg garantert har skrevet noe feil. At responsen vil bli: «Herregud, hva slags elendig jobb er dette?»
De negative tankene tar mer og mer over. Kroppen sier ifra med angst og panikkanfall.
Og selvmordstanker.
Perfeksjonisten
– I dag er det lett å trekke linjene tilbake til barndommen. Hvordan jeg pushet meg selv fra tidlig i tenårene.
17 år gammel er Iren opptatt av å ha kontroll og at ting blir gjort ordentlig. Selvfølelsen øker for hver gode karakter, men gjør også at hun stiller stadig større krav til seg selv. Hun møter sin framtidige ektemann, men slår fast at hun egentlig ikke har tid til kjæreste.
22 år gammel blir hun mamma for første gang. To år etter kommer nestemann. Tross to barn, enebolig og studier, skal hun klare alt selv. Hun er tigermamma, hardtarbeidende student og treningsinstruktør samtidig. Utad er hun et ja-menneske som stiller opp for alt og alle, men det skjer ikke at hun ber andre om hjelp. Hvile er et fremmedord.
Kontroll. Kontroll. Kontroll. Mål som ikke kan endres eller gis opp. Ingen hensyn til egne behov eller følelser. Slik beskriver Iren selv denne tiden.
– Jeg har alltid vært sånn, men på et tidspunkt slutter disse tankene å være framdriften min, det som skaper resultater og gjør at jeg kan se folk i øynene og si meg fornøyd. Til slutt blir det et fengsel, der jeg ikke lenger klarer å leve opp til det jeg tror andre forventer av meg.
Tvangstanker
2018 blir til 2019. I hodet er det kun plass til negative tanker. Iren føler seg som en stor byrde for både familie og venner. Hun tenker at alle later som, at de egentlig ikke ønsker å være med henne.
– Det er et korthus av negativitet og selvpining. Jeg overbeviser meg om at det er bedre å dø enn å utsette meg selv, mannen og barna for mer. Det er det sykdommen forteller meg.
Hun husker Jessheimdagene i 2020. Omringet av venner og familie, men ikke til stede. Alt av lys og lyder er grøt. Hun tviholder på bordkanten for å takle kvelden.
– Jeg var livredd for at noen skulle spørre meg om et eller annet. Jeg bare nikket og stirret og smilte, i håp om at de skulle være fornøyde. De kunne spurt meg hvilken dag det var og jeg ville ikke klart å svare.
Irens sykdom fortsetter å herje innvendig. I det skjulte.
Til slutt blir den for mye å takle.
– Det er ikke slik at man legger en plan, og bestemmer at «på den datoen skal det skje». Plutselig en dag føles bare verden helt umulig.
Elektrosjokk
Den første gangen elektrosjokkbehandling (ECT) blir vurdert er påsken 2021. Iren legges inn på Ahus med dyp depresjon, men de beroligende medisinene fungerer godt nok til at ECT-en kanselleres og Iren blir sendt hjem.
– Fram mot mai forverrer alt seg, noe både min mann og behandlere merker. Min psykolog på poliklinikken foreslår at vi går for ECT likevel, noe jeg sier ja til.
9. juni 2021 mottar hun sin første behandling. Iren skriver selv på sin blogg om opplevelsen.
«Du hører dem si: «Pust dypt inn ti ganger. Det er bare oksygen i maska.» Du kommer ikke til å føle noen ting. Det neste som skjer er at du våkner i samme seng, men i et annet rom. Kanskje du fryser til å begynne med, men det går over. Ved siden av senga finner du juice og mat, og en pille mot hodepinen.»
Iren blir liggende på sykehuset hele måneden, og mottar behandlingen åtte ganger. Hver gang får hun anestesi og blir lagt i søvn, før elektroder festes til hodet og strøm sendes gjennom hjernen. Legene håper de påfølgende krampeanfallene vil gjøre Iren friskere.
Og til å begynne med fungerer det. For hver behandling ser Iren litt lysere på livet.
– Jeg merker at jeg blir bedre. Jeg klarer å se mer av verden, le av ting og være mer til stede.
Når angsten og depresjonen fanger Iren er verden bokstavelig talt fargeløs. Et slør legges over øynene og hørselen blir uskarp. Iren beskriver det som stillestående kø på motorveien. Elektrosjokkbehandlingen klarer å løse opp i trafikkorken, slik at Iren får rom til å se ting annerledes.
– Fargene kommer tilbake. En liten stund er ikke alt en svart boble.
Tilbakeslag
Dessverre blir fremgangen kun midlertidig. Selv etter elektrosjokkbehandlingen, og uansett hvilke medisiner som blir prøvd, tar tvangstankene igjen mer og mer over.
Nedturen fortsetter helt til hun sitter der alene hjemme, den skjebnesvangre februardagen i år.
– Jeg legges på nytt inn på Ahus og takker igjen ja til ECT, selv om jeg egentlig ikke kjenner meg samtykkekompetent. Jeg er så langt nede og kroppen så nedkjørt, at jeg lar dem bare gjøre som de vil. I hvert fall kan jeg se fram til narkose og noen timer uten angst og mareritt, sier Iren.
Denne gangen blir ikke opplevelsen den samme. Ting virker ikke lysere etter hver behandling, snarere tvert imot.
– Jeg våkner med en ekstrem stølhet i hver eneste muskel i kroppen, som om jeg har gått fra å ligge i to måneder på sofaen til å klatre Kilimanjaro. Og det er så vondt i kjeven, i ansiktet og i nakken, at jeg tviler på om jeg vil klare å gjennomføre behandlingen. Det er da tvangen tar over, den personligheten, som sier at når jeg har sagt ja til noe, så er det ikke mulig å snu uansett hva. Uansett hvor jævlig det er, natt etter natt og dag etter dag.
I løpet av fire uker mottar Iren åtte behandlinger. Hun beskriver ukene som et mareritt, fylt med konstant vondt i nakken, hodepine, søvnmangel og angst. Iren vet ikke hvorfor den andre runden med elektrosjokk blir så annerledes enn den første.
– Jeg blir skrevet ut og de mener jeg er frisk og rask, men det er jeg ikke. To uker etter forsøker jeg igjen å ta mitt liv. ECT-en skulle kickstarte alt, men i stedet går det riv ruskende galt.
Ahus er fritatt fra taushetsplikten, men velger å ikke kommentere Irens opplevelse.
– Til tross for fritak for taushetsplikt kommenterer vi ikke enkeltsaker og sensitive opplysninger i media, skriver Svend Berg, kommunikasjonsrådgiver hos Ahus.
120 personer fikk elektrosjokkbehandling på Ahus i fjor. Les hva sykehuset mener om behandlingen nederst i saken.
Bedring
Etter selvmordsforsøket i mars er legene ifølge Iren i villrede. De skjønner ikke hvorfor hun faller som en stein gang på gang. Hvorfor hun i løpet av sekunder kan gå fra å ha en helt fin dag til total kollaps.
Det er imidlertid én ting som er annerledes. Under det siste forsøket ringer Iren selv 113 og ber om hjelp, en selvisk handling som ville vært utenkelig kort tid før.
Legene har også analysert blodet hennes på nytt og oppdaget en mutasjon i et gen, som gjør at Iren ikke tar opp medisiner på samme måte som andre.
– Det har medført at man har økt og økt mine doser, i håp om bedring, men i stedet har jeg blitt overmedisinert og fått den ene bivirkningen etter den andre. Paradokset er at flere av medisinene jeg har gått på har bivirkninger som suicidal atferd, så det har vært en ond sirkel.
Iren blir satt på nye medisiner og doser. Sakte, men sikkert begynner ting å bedre seg. I dag har hun for første gang på årevis hatt tre stabile måneder.
– Det kan være ECT-en, det kan være at de fant ut dette med medisinene slik at jeg får korrekte doser eller det kan være tilfeldigheter. Jeg merker at humøret er bedre og at jeg har mer energi, men jeg vet også hvor fort det kan endre seg. Derfor ser jeg ikke lenger fram enn noen uker av gangen. Det jeg tillater å glede meg til er Jessheimdagene, sier Iren.
Ahus ønsker heller ikke å kommentere Irens opplevelse av å bli overmedisinert.
Nytt liv
Hver onsdag får Iren besøk av en psykiatrisk sykepleier fra kommunen, som hun går på tur og har lange samtaler med.
– Jeg lærer at jeg er nødt til å forstå forskjellen på selvtillit og selvfølelse. Selvtilliten min har vært skyhøy på grunn av alt jeg har fått til og responsen fra andre, men det hjelper ikke om min selvfølelse er så lav at jeg føler jeg har null verdi. Jeg hadde et sterkt ytre og et veldig tungt indre, så en del av jobben jeg står i nå handler om å finne den rette balansen, ha tillit til andre og akseptere meg selv som god nok.
Hun går jevnlig til psykiater, hvor hennes tanker og antakelser blir utfordret.
– Psykologen stiller spørsmål om hvorfor kontroll er så viktig, for eksempel. Eller om forventningene jeg legger på meg selv, og hvorfor jeg er så redd for hva andre kan tenke og gjøre. Psykologen får meg til å innse at tvangstankene ikke gir mening, hjelper meg se ting fra andres perspektiv og lærer meg å ha tillit til det andre sier og forteller, sier Iren.
Mer åpenhet
Iren har også skrevet en bok om livet med dyp depresjon og psykisk sykdom, som hun håper å utgi.
– Den er et personlig vindu inn i dette hemmelige rommet som psykisk sykdom er. Alt jeg ønsker er å nå én person, som kjenner seg igjen i det jeg gjennomgår og dermed føler seg litt mindre alene. Det er derfor jeg mener det er viktig å snakke om dette her og nå, selv om jeg ennå ikke er frisk, sier Iren.
Skrivingen er terapeutisk, og gjennom blogg og sosiale medier kommer hun i kontakt med andre i samme situasjon.
Iren kjemper også for mer åpenhet rundt mental helse og psykisk sykdom. Hun føler at mange er redd for å si noe feil, men mener det ikke er mulig å si noe som kan gjøre situasjonen verre for den det gjelder. Hun skulle ønske folk ble flinkere til å spørre åpent om noen sliter med selvmordstanker.
– Da jeg opererte ut galleblæren fikk jeg blomster og kort. Slik er det ikke med psykisk sykdom. Det er for de fleste fremmed, vanskelig, ukjent og skummelt. Folk tror jeg skal hoppe fra en bru om de tar tak i temaet, men det betyr så mye når noen viser interesse for å lære og forstå. Spør din venn om hun ønsker å dø, hvis du frykter at det er sannheten! Hvis noen er så syk som det jeg har vært, så er det ingen spørsmål som kan gjøre det verre.