En regnfull dag i juli 2011 – nærmere bestemt 22. juli – ble tryggheten revet bort under føttene mine.

Den gang sto jeg opp mot en fjellvegg på Utøya. Skuddene haglet rundt meg. De var så nærme at jeg var sikker på at de skulle treffe meg. Jeg gjorde meg klar for å dø. Men skuddene traff meg akkurat ikke.

Det er elleve år siden.

Siden den gang har tryggheten på nytt blitt etablert under føttene mine. Med tiden har jeg funnet min måte å leve med konsekvensene av terroren. Jeg har fullført studier, er i full jobb og knapt hatt en sykedag.

Det har gått bra med meg.

Opplevelsene blir likevel aldri helt borte. Alle vi som var på øya har med oss bildene, lyden av skudd, lukten av krutt og opplevelsene fra den dagen. Vi bærer med oss traumet.

I et intervju med TV2 i fjor uttalte Utøya-overlevende og nå statsråd, Tonje Brenna, at «22. juli var ikke slik for oss at det var 22. juli, så ble det 23. juli og så var det hele livet. Vi har hatt det med oss hele veien».

Tall viser det samme. En rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), som ble lansert i fjor, viser at en av tre overlevende sliter med ettervirkningene av terroren åtte eller ni år etter at det skjedde. Nesten halvparten var plaget av angst og depresjonssymptomer.

Flere overlevende peker på at de ikke har fått nok helsehjelp. Omtrent en tredjedel av dem som overlevde terroren hadde behov for nye hjelpetiltak eller forsterkning av eksisterende tiltak nesten ti år etter terroren.

Selv fikk jeg hjelp av psykolog i to måneder høsten 2011. Siden den gang har jeg ikke mottatt noen form for hjelp. Jeg har på egen hånd og med hjelp fra venner og familie funnet min måte å håndtere traumet på. Det har vært mitt valg.

Men det har vært krevende. I perioder har jeg også kjent på behov for mer hjelp, men veien inn i systemet har virket lang.

Derfor tror jeg det er viktig at det kort tid etter 22. juli ble opprettet en nasjonal støttegruppe. Gruppen har gjennom årene vært et samlingspunkt for mange berørte. Den har også bidratt med råd og hjelp.

Ikke minst har gruppen bidratt sterkt til at det har blitt opprettet en såkalt los-ordning. Denne ordningen gjør at berørte etter terroren kan få konkret hjelp og veiledning til å finne frem til hjelpetiltak som passer dem. Tanken er at terskelen for å be om og ikke minst finne hjelp skal bli enklere.

For litt under en måned siden var jeg nær ved å benytte meg av denne ordningen. For plutselig ble jeg revet rett tilbake den regnfulle julidagen for elleve år siden. Lyden av kuler, lukten av krutt og redsel slo rot i kroppen. Det tok over tanker og kropp.

Skytingen i Oslo den 25. juni kom som et sjokk. Da smalt det utenfor utestedene Per på hjørnet og London pub midt i hovedstaden. Apatisk satt jeg i stua hjemme og fulgte nyhetene nærmest slavisk.

Jeg kunne kjenne hvordan hjernetåken la seg tykt om hodet og hvordan hodepinen hamret løs. Da jeg omsider tok turen ut i Lillestrøm tok jeg meg selv i å overvåke omgivelsene rundt meg, slik jeg på samme måte gjorde i tiden etter 22. juli.

Det ble det en påminnelse om at jeg selv ikke er ferdig bearbeidet. Det ble en ny vekker om at dette er noe man lever med hele livet.

Min opplevelse vitner om at man kan ha behov for hjelp flere år etter terroren. Behovet for hjelp kan være der selv om alt ellers virker bra – og det har gått flere år.

Tallene fra Utøya-studien viser det samme.

Fra mitt ståsted er det derfor uforståelig at regjeringen ikke har planer om å bevilge ekstra midler for å følge opp ofrene etter Oslo-skytingen. I stedet er oppfølgingen av de berørte lagt på kommunalt nivå, der kommunene bes om å følge opp de rammede.

Dette har også den nasjonale støttegruppa etter 22. juli reagert sterkt på.

De er bekymret for langtidsoppfølgingen til de rammede i Oslo, og viser til at det fortatt er et stort behov for hjelp blant de berørte etter 22. juli. Til NRK har leder Lisbeth Røyneland uttalt at samfunnet sitter med dyrekjøpt erfaring etter 22. juli. «Da var det mye som sviktet, spesielt oppfølgingen av de berørte, både på kort og lang sikt», sier hun til kanalen.

Røyneland uttaler at det burde vært øremerkede midler til de berørte etter masseskytehendelsen. Pengene bør ikke spres flatt, slik de ble etter 22. juli.

Skadene av et terrorangrep er allerede for store når de først har skjedd. Da kan vi ikke tillate oss at de som overlevde eller er etterlatte skal slite i flere år etterpå.

Alle har behov for tilstrekkelig hjelp i all den tid de har behov for det. Det må også settes av nok midler.

I tiden etter 22. juli ble det i lang tid snakket om å lære av terroren. Hovedsakelig er nok det rettet mot hvordan vi skal unngå at noe liknende skjer igjen. Men for meg er det flere sider ved den lovnaden.

Vi har også et ansvar for å lære av hvordan vi håndterte alle sider ved terrorangrepene. Det gjelder også oppfølgingen av berørte.

Så la oss lære.

For det kan skje igjen – og da vil det være noen andre som vil ha behov for tilsvarende hjelp.

Den hjelpen må vi gi. Det skylder vi de som brått og brutalt får revet bort tryggheten under føttene sine.